Alle blogginnlegg kan ikke være like morsomme, iallefall ikke fra forfattersiden... Dette er det kjipeste så langt, og jeg håper det forblir slik.
Alle har vel nå fått med seg hva som har skjedd her i Longyearbyen i løpet av helga.
Mange har uttrykt at de er bekymret for oss, men vi kan berolige alle sammen med at vi ligger i et trygt område. Helt konkret blir det slik:
Vi bor der pila peker, og husene som ble tatt av raset ligger i den markerte sirkelen. Ingen avstander er lange i Longyearbyen, men det er i underkant av 500 meter i luftlinje fra oss til spisshusene som ble tatt. Når flere hus i ettertid har blitt evakuert ligger de oppover dalen i motsatt retning fra oss.
//
Da jeg kom hjem fra jobb på fredag så inngangspartiet vårt slik ut:
Allerede da var det mye snø, og jeg måtte måke meg inn. Det er faktisk ikke vanlig at det snør mye her i Longyearbyen i følge de som har bodd her lenge.
Det var meldt ekstremvær på fredagskveld, og ekstremvær er spennende. Flyene fra Longyearbyen på siste skoledag blir kalt evakueringsfly. Da drar 90% av skolens elever og ansatte hjem til fastlandet. Disse evakueringsflyene ble imidlertid kansellert grunnet været. En del ansatte på skolen bestemte seg derfor for å dra ut på pub og være sosiale.
Dette bildet ble tatt på vei oppover i sentrum på fredags kveld. Det blåste godt, men var svært overkommelige forhold tidlig på kvelden:
Jeg møtte resten av flokken på Svalbar. Her fortalte de at de ville stenge klokka 21.00. Grunnen til det var at taxiene ikke kjørte grunnet været, og Svalbar kunne ikke ta ansvar for folk som eventuelt måtte kastes ut grunnet fyll. Vi delte oss så, noen dro hjem, noen dro og spilte poker hos Atle i et av spisshusene og jeg og noen til dro på KB. Vi spøkte med at det var jo ikke så verst å være værfast på verdens 6.beste pub som Karlsberger Pub aka KB faktisk er. Etter en stund tenkte noen av oss på KB å dra opp til pokergutta hos Atle i spisshuset, men i det vi skulle til å dra kom de ned til oss en etter en. Vi ble derfor sittende på KB og synge sanger, skråle, drikke pils og kose oss.
Omsider var det på tide å dra hjem, og da var været mer spenstig. Jeg følte meg på ingen måte utrygg, men vinden reiv veldig godt. Da jeg kom ned i Vei 236 (vår vei) vaset jeg plutselig ute i grøfta sammen med lyktestolpene. Skjønte ikke mye av det, jeg var jo så godt som edru, men tenkte det var greit med snø i gata...
På lørdags morgen sto jeg opp, og det kriblet for å dra ut å sjekke forholdene utenfor døra. Måtte hoppe ut vinduet til Victoria, for døra kunne vi bare glemme å få åpnet. Skjønte fort hvorfor da jeg kom ut. Det første bildet i dette innlegget ble plutselig ingenting.
Snøskuffe har vi ikke, så vi hadde bare Victorias lille:
Heldigvis hadde naboene greit med utstyr, så vi kom oss både inn og ut til slutt... Ovar og Nikolai kom så opp til oss, og da fikk vi meldingen om at det hadde gått et ras. Vi skjønte ikke omfanget med det samme, men hørte nyss i at kollegaen vår var en av de savnede. Ovar og Andreas dro oppover og meldte seg til tjeneste mens jeg ble hjemme med barna.
Dessverre fikk skredet et helt forjævlig utfall. Jeg mistet en god kollega. Det er rart å tenke på at vi bare timer før det skjedde var ute og hadde det kjempekjekt, og plutselig er han borte.
Det kunne endt der. Dessverre gjorde det ikke det, et barn døde også. Svalbard er ikke stort, og vi kjenner godt til den andre rammede familien også. Jeg har snakket en del med barnas mor, og storesøstra går på barneidrett sammen med Victoria. Vi tenker mye på dem, og håper de kommer seg gjennom dette på en så god måte som mulig i en sådan situasjon.
Selv om det som har skjedd er helt ufattelig og forferdelig er jeg sikker på at Svalbardsamfunnet skal komme seg gjennom dette - sammen. Nettopp fordi det er helt unikt her oppe, og fordi alle stiller opp for alle og bryr seg om hverandre!
//
Victoria ute og sjekker snøforholdene i Vei 236 på lørdags formiddag. Victoria står her i grøfta, og den store snøskavlen bak henne er der veien skulle vært. 2,5-3meter snø. Er ikke rart jeg vasa rundt i grøfta kvelden før, for å si det sånn! Det tok et godt døgn før veien var fremkommelig igjen.
Dette er bilen til naboen:
Dette bildet ble tatt etter at bilen ble flyttet for å få unna siste rest av snøen. Det er et under at bilen startet med så mye snø i pansret!
Min kollega Troels er på Sri Lanka om dagen, og Annette og Ovar er huspassere. Troels bor øvers i gruvedalen, og der fikk de virkelig merke snøen. Ovar og jeg dro derfor opp på søndag for å se hvordan det sto til med huset og bilen. Deres inngangsparti var også dekket av snø, men verst sto det til med bilen:
Snåen lå ca en meter over bilen. De har en Rav4, så det er ikke en minibil heller. Det sier litt om snømassene. Brøytemannskapet hadde gjort en god jobb, men det gjensto fortsatt en del snø.
På kvelden i går var Annette og jeg ute på en liten kjøretur. Vi dro innom Polarflokken barnehage, og der var det 1.50m med snø ute på lekeområdet til barna. De hadde frest opp ei gate slik at det var mulig å komme seg inn i barnehagen.
Så ble det mandag igjen, og på tide å komme seg på jobb. Det skulle vise seg å være enklere tenkt enn gjort. Her vises en av inngangene til skolen.
Etter litt basking og et lite hinderløp gjennom snø og avblåste takplater kom jeg meg imidlertid helt fram til trappa og fikk gått inn. Denne ruta tok jeg et par ganger grunnet en tur på Næringsbygget på formiddagen.
Det var veldig tomt på skolen i dag. Det var avdøde Atle og jeg som skulle vært på jobb disse siste dagene før jul og i mellomjula... Han kom aldri innom med kaffekoppen i hånda og tok seg noen lakrispenger slik han har gjort hver dag de siste ukene...
Opphold nummer to på skolen ble imidlertid ikke spesielt langvarig. Personalsjefen i Lokalstyre ringte og sa jeg ikke fikk lov til å oppholde meg der lengre. Sysselmannen anså den ikke som et trygt område å være på, og jeg måtte pakke sammen og dra så fort som mulig. Resten av dagen ble derfor tilbragt på Næringsbygget - men der var det iallefall andre mennesker!
