Tilbake til vanlig Svalbard-action igjen!

Allerede dagen etter vi kom hjem fra fastlandsferien var det skikkelig Svalbardaction igjen. Redningsetatene skulle ha PLIVO-øvelse på skolen, og alle ansatte måtte være med som markører. PLIVO står for Pågående LIvstruende VOld, og her var det skoleskyting eller en knivdesperado som var hendelsene de skulle øve på.

Noen av oss ble hardere skadd enn andre.

Jeg ble skutt i arma, og Johanne fikk et skudd i låret. Stakkars Ovar fikk et skudd inn i brystet og ut på baksiden av skuldra og var svært så livstruende skadet. I runde to var det så ille at han faktisk døde...
Vi var jo som sagt bare markører, og det var hovedsaklig Sysselmannen og brannvesenet som øvde. Likevel var det svært så interessant å følge hvordan de jobber i et slikt drama, og det er nyttig å tenke over at ting kan faktisk skje.

Så ble ting mye lystigere, Victoria gikk inn for å sikre sin del av arven hos oldefar Alf. Hun har jo tidligere gått på ski sammen med Astrid Urenholdt Jakobsen. Likevel er det nok bare idrettsmerkeprøven som kan overgå turmarsj og turorientering hos familiens idrettsoverhode.
Da det ble arrangert turorientering i Longyearbyen var vi derfor raskt ute med å dra ut på skattejakt som det heter når du er 4 år.

Kartet leses nøye, og gleden var stor da første skatt ble funnet!

Det begynner å nærme seg sommer her oppe også. Ikke temperaturmessig, men datomessig. Denne tiden er travel med alle sine avslutninger og slikt. På mandag hadde vi avdelingstur med økonomi- og iktavdelinga. Vi tok en tur på Isfjorden i en overbygd rib.

Turen gikk på blikkstille vann, og fjellene speilet seg nydelig i vannet.

Før jeg flytta opp til Svalbard hadde jeg aldri sett en isbre (som jeg kan huske. Jada, mamma, jeg har sikkert sett en). Nå har jeg vært på mange! Turen gikk til Billefjorden og inn mot Nordenskioldbreen og Pyramiden. Brefronten er helt nydelig, og de blå fargene er mye tydeligere i virkeligheten. 

En natt noen dager senere var jeg søvnløs. Heldigvis var det finvær, og jeg fikk oppleve midnattsola over Hiortfjellet.

Et av mine ønsker for sommeren er nå en nydelig, vindfri sommernatt hvor vi går tur over Platåfjellet i shorts. Det skal være mulig...på en god dag..!

I dag har vi bare vært ute hele dagen. Vicky har hengt på rampa, mens vi har hengt på Fruene. Været har vært helt utmerket, og det var masse hyggelige kjentfolk ute. Vicky var ikke så gira på å bli med inn for å spise middag klokka seks i kveld, men sovnet til gjengjeld veldig raskt da hodet traff puta.

Nå gjør vi oss klar for ei ny uke, og på lørdag kommer Åshild for å løpe maraton! HURRA!

Fastlandsferie

Flere uker siden sist innlegg. Noen tror nok vi har dødd, mens andre tror nok at det morsomme livet på Svalbard er over. Vi lever enda, og vi har det awesome! Så spørs det bare om vi har mistet alle leserne våre på disse ukene!

Vi har imidlertid hatt vår først fastlandsferie etter vi flyttet opp. To uker hjemme i Trøndelag med litt jobbing, mye besøk og 17.maifeiring.

Allerede på Gardermoen på vei til Trøndelag møtte vi Leon, søskenbarn og bestevenn. Det ble mye klemming og de løp rundt hånd i hånd.

Det ble også et besøk i Åfjord hos farmor og Gunnar'n og Vicky fikk tid til å henge med onkel...

I Åfjord var det også gjensyn med kattene Vår og Kokos og vi fikk sett de nyfødte lammene på nabogården.
Så dro vi tilbake til Trondheim, og Vicky fikk sin Lerkendal-debut.

Med seg på Lerkendal hadde hun Putte, pappas gamle Rosenborg-bamse. Han gjorde comeback etter uendelig mange år bortgjemt i en bod.

Det ble ei lita uke i Trondheim hvor jeg var på Nasjonal Konferanse for IKT i Læring på Gløshaugen tre av dagene.
Vicky fikk mye tid med farfar, og fikk også møtt Tiril og Tuva noen ganger. De var også på Leos Lekeland, det er ikke så mange sånne her oppe...

Så dro vi til Steinkjer for å feire 17.mai.

Mormor har strikket bunad til Vicky, og kidsa så helt smashing ut på nasjonaldagen!

Det er ikke så mange busser på Svalbard, og Vicky hadde ytret et ønske om å få kjøre buss når vi var på fastlandet. Det ordnet vi, og det ble til og med en togtur fra Steinkjer til Værnes grytidlig 18.mai. Da var det på tide å reise hjem igjen. Og akkurat det er litt interessant. Nå var det faktisk Svalbard som føltes som hjemme. Å ikke ha noen fast base, og å bare være på besøk i 14 dager var faktisk litt annerledes enn vi hadde trodd. Det var veldig godt å komme hjem til huset VÅRT og senga vår. Etter den lille ferien vår er vi derfor sikre på at vi har tatt riktig valg med å ikke flytte hjem etter bare ett år her oppe.

Ellers var det rart å se kødannelser igjen. Det, og alle menneskene som bevegde seg rundt oppe på NTNU Gløshaugen gjorde meg nesten litt stressa. På den andre siden var det litt morsomt å handle på butikken. Det å kunne fylle ei handlekort med frukt uten å måtte blakke oss føltes litt luksus.

Så, det var litt om fastlandsferien vår. Neste gang, forhåpentligvis om ikke så lenge, kommer litt om alt det morsomme vi har gjort etter at vi kom opp igjen...og det er ikke lite!

Vannscootersesongen er her

Våren kom plutselig til Longyearbyen også, og samtidig som vi forbereder oss til en liten fastlandsferie smelter snøen her oppe.

Vi har kjøpt oss en ny scooter, og er nå klare for neste års sesong. Vi kjøper den av en kollega av meg som flytter ned. Jeg bestemte meg for å hente den på søndag, og godt var det. Slik så det ut da jeg kjørte hjem:

Godt at scootere tåler vann! I går var det helt uframkommelig, og nå er det kun de ivrigste som parkerer lengre og lengre ut for å utnytte sesongen til siste slutt. Vi har nå erklært vintersesongen for over, og ryddet bort ski og scooterutstyr og satt scooter på paller.

Vi (les: jeg) har imidlertid klart å rote bort nøkkelen til scooter 1. Regner med at vi finner den til sesongen starter igjen... Longyearbyen er jo ikke så stor å lete på!

Nå forbereder vi fastlandsferien. I to uker blir vi "nede", og har et godt timet og tilrettelagt program. Værmeldingen sier 21 grader til uka, og vi gleder oss!

Til slutt vil jeg bare linke til en nydelig liten drone-walkabout i Longyearbyen

En helg i skisportens navn

I helga har det vært avholdt Svalbard Skimaraton her oppe. Det kommer folk fra hele landet, ja, sant å si hele verden for å delta på dette som er det største enkeltestående arrangementet Svalbard Turn har.
Til noe sånt trengs det mange frivillige. Jeg bidro med å dele ut startnummer til deltakerne, og administrere etterregistreringer, på fredag.

Det kom ei jeg vet av litt bort til stasjonen min og skulle melde seg på Skimaraton. Problemet var at hun ikke hadde ski.. Ikke noe problem sa jeg, gå til Vei 236-45 og hent et av de to parene som henger på veggen utenfor huset. På Svalbard ordner alt seg, og skiene har vel bare godt av å få lufta seg litt.

På lørdag var jeg frivillig på matstasjonen på Fridthamn.

Været var upåklagelig! Ikke en sky på himmelen og ikke et vindpust. "Sånn vær har vi alltid på Svalbard", fortalte vi deltakerne, vel vitende om at det var en like stor løgn som det var svalbardreklame. Klarte til og med å bli litt solbrent, og det er jaggu ikke verst.

Så var det disse skiene mine da. Det er ingen tvil om at jeg har gode ski, og at de ble lånt ut til riktig deltaker. Skiene mine vant nemlig klassen sin på maratondistansen! Tar litt av æren der ;) 

I mens jeg var der ute og hjalp til var resten av flokken ivrige tilskuere.
Dvs, miniscooterkjøringa var mye morsommere syntes Victoria, som raskt fikk taket på denne.

I dag våknet vi til mildt, grått, overskyet vær med litt regn i lufta. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær tenkte vi og la ut mot skistadion i Todalen for Barnas skifestival og årets siste barneskirenn.

 "Øh, du dama, har du nån siste råd te mæ før start?"

"Gjør alt motsatt fra hva mamma og pappa har sagt, så går det nok bra"

Rådet fra Astrid Uhrenholdt Jacobsen funka, og deltaker #59 Victoria gikk i mål til 20 i stil! Speaker mente det så ut som Victoria var skapt for dette og at det bare var å melde henne på 42km til neste år!

Etter målgang var det evaluering av løpet med ekperten.

Seierspallen laget av Svalbardkunstner Olaf Storø.

Med dette erklærer vi vintersesongen for over. Nå parkeres ski og scooter, og vi gjør oss klar for en liten hjemreise til fastlandet til uka. Når vi kommer tilbake forventer vi at det meste av snø i byen er borte. Vi gleder oss allerede til neste år!